av IdaAnna | oktober 15, 2010  

Da jeg møtte Gaga

Lady Gaga spiller i Norge i helgen

Lady Gaga spiller i Norge i helgen

Når Lady Gaga lander i Norge i dag gjør hun det vel vitende om at hun er verdens største popstjerne for øyeblikket. Den største. Derfor kan hun også ta seg friheten til å si at hun ikke ønsker å gjøre intervjuer og ikke ønsker å møte pressen.

Hun trenger det ikke.

I fjor var situasjonen en annen. Da Lady Gaga fylte Sentrum Scene var hun stor. Men hun var ikke gigantisk.

Se VGTV-intervjuet med Lady Gaga her

Det var før hun slapp The Fame Monster, og hiter som «Bad Romance» og «Alejandro» hadde ikke nådd norske ører riktig ennå. Man hadde fortsatt ikke sett Gaga og Beyoncé i den ekstravagante musikkvideoen til «Telephone». Sigarettbriller og telefon på hodet var fortsatt ikke kostymer vi hadde sett. Kjøttkjolen var fortsatt en levende sau som ikke var blitt flådd.

Men man hadde rukket å slite ut hits som «Pokerface» og «Just Dance», og ledd litt av de lite subtile hintingene om å ri på «discostick’en» i «Lovegame».

Lady Gaga tidlig i karrieren, før kjøttkjolen. Foto: Camera Press

Lady Gaga tidlig i karrieren, før kjøttkjolen. Foto: Camera Press

Som sagt: Gaga var stor. Hun var ikke gigantisk.

Dermed ble det også slik at jeg fikk muligheten til å intervjue henne. Som journalist har jeg ingen problemer med å innrømme at noen intervjuer gjør mer med deg enn andre. Lady Gaga var ikke bare en jeg skrev om på jobben. Venninnegjengen hadde lenge før dette møtet proklamert at «Just Dance» egentlig handlet om våre vorspiel, jeg var fascinert av dama som så ut til å ikke bry seg. Kort sagt: jeg likte Lady Gaga og musikken hennes.

Derfor var jeg spent før intervjuet. Litt svett i hendene, og når promodamen fortalte at Gaga egentlig ikke var klar for å gjøre flere TV-intervjuer kjente jeg hjertet banke. Stotret frem at ærlig talt, vi hadde en avtale, du kan ikke bryte den nå.

Og noen må ha hørt på meg, for TV-intervju ble det. Om enn ti minutter kortere enn hva avtalen var. Jeg gadd ikke være pirkete.

Lady Gaga kom trippende ut i lavendelfarget parykk, badedrakt, høye hæler og ikke så mye mer.

- Jeg er veldig fascinert av monstre for tiden. De gir meg inspirasjon, sa hun kort.

For egentlig var hun ganske kort da hun svarte på spørsmål hun ikke var så interessert i. Det var ikke en overstrømmende og hjertelig Gaga som satt i stolen foran meg. Hun boblet ikke over. Ikke før hun fikk snakke om veien frem til der hun er i dag. Da ble hun engasjert, da hadde hun mye på hjertet.

- Hadde jeg ikke vært her og snakket med deg ville jeg fortsatt spilt på hver eneste klubb i New York som ville hatt meg. Jeg er og har alltid vært en artist, sa hun og takket fansen for muligheten hun hadde fått.

I de fleste tilfeller virker det ofte påtatt når en artist proklamerer kjærligheten til fansen, men sittende foran en Gaga kledd i rosa parykk og badedrakt kunne jeg ikke annet enn å tro henne. Hun var så inderlig i svarene, så ivrig etter å bli trodd. Ivrig etter å understreke til alle at hennes «little monsters» som hun kaller dem er det viktigste hun har. Hun kaller dem fortsatt det, og hun benytter stort sett hvert eneste intervju hun gjør til å gjøre det klart at hun deler suksessen med fansen. Hun elsker dem. Vi snakker om en dame som bestilte pizza til dem som hadde møtt opp til en signering, slik at de ikke skulle bli kalde mens de ventet.

- De sender meg så mange vakre ting. Tegninger, bilder, dikt og sanger. Det er rørende, fortalte Gaga meg om inspirasjonen fra fansen

Så reiste hun seg. Takket for seg og snudde ryggen til. Og blottet rumpa. For badedrakten var av stringtypen.

Lady Gaga på Sentrum Scene. Foto: Line Møller

Lady Gaga på Sentrum Scene. Foto: Line Møller

Konserten på Sentrum Scene var god. Og noe av som gjorde den god var nettopp kontakten Gaga hadde til publikum. De små anekdotene hun fortalte. Hele pakken som skapte rammene rundt illusjonen Lady Gaga. Ingen i den konsertsalen tenkte at damen på scenen var 23 år og egentlig heter Stefani Joanne Angelina Germanotta.

Nå er hun tilbake, større enn noensinne. Med flere rykter rundt seg, og med en større fanskare. Hun trenger ikke stille opp for pressen, pressen stiller opp for henne. Hun gir av seg selv, men har god kontroll på hva hun slipper ut, hvor mye og hvordan. Et kjapt søk på News Google viste 16 159 saker der Gaga er nevnt det siste døgnet. Uten at hun selv har sagt noe spesielt.

Hun er profesjonell til fingerspissene nå. En popprinsesse som vet hva som skal til for å holde turneen ut og gi sitt ytterste på scenen.

Og da er det kanskje ikke helt unaturlig å nevne at mens Lady Gaga spilte på Sentrum Scene 30. juli 2009, fylte en annen popdame Valle Hovin.

Madonna møtte heller ikke pressen.

Hva mener du? Er Lady Gaga like stor som Madonna, eller vil hun bli det?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av IdaAnna | juli 1, 2010  

Backstage VG-lista

Hei dere!

Nok en vellykket VG-lista Topp 20-konsert er over, og Stavanger skapte liv! 11000 folk inne i Bjergstedparken. Stappfullt og sol. Det blir ikke stort bedre enn det. Selv løp jeg rundt backstage for å sikre meg kommentarer fra artistene etterhvert som de kom av scenen.

Og ikke minst fikk jeg en god prat med Morten Harket, som var der for å dele ut en million kroner fra a-ha.

Det morsomme med en type konsert som VG-lista er at det er litt leirskole-følelse over det hele. Vi reiser sammen, bor på samme hotell, spiser sammen og jobber sammen. Jeg tenkte derfor jeg kunne dele noen bilder med dere om hva som foregår en sånn tur.

Det riggesDe som har med teknikk og rigging kommer et døgn før artistene og journalistene for å få alt klart. Det er en stor scene som skal opp og stå, og det er mye teknikk som skal være på plass før alt er klart. I år var det kollega Patrik Eian Fjelstad som hadde bilderegi.

stavanger2Her er fra selve konserten. En stappfull Bjergstedpark tok i mot artistene og skapte kjempeliv. Du kan se hele sendingen på VG Nett, om du ikke hadde mulighet til å være der selv!

siriusSirius var en av de mange artistene på scenen og han var helt tydelig populær blant damene.

stavanger3Etter konsert er det felles middag og etterfest. Her er det Mariann Thomassen som har et “litt anstrengt” forhold til Lars Erik fra VG. (Ikke veldig anstrengt)

stavanger4Her er det Keep of Kalessin og A1. De ble mine bordkamerater denne kvelden, Boyband og metal i herlig forening.

stavanger5Dansere og band klare for mat. Uten mat og drikke, også videre.

Et lite glimt i hva som skjer bak scenen på et så stort arrangement som VG-lista faktisk er.  Lyst til å se flere bilder fra Stavanger-showet. Da synes jeg du skal trykke her

Nå tar jeg snart ferie, MEN mine gode kolleger Halstein og Milda kommer til å sørge for at du får vite hva som skjer på VG-lista-showene i både Bergen og Trondheim, så det er bare å følge med på VG-lista i sommer. Har du noen innspill til hva du vil lese mer om? Send meg en mail eller kommenter her

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av IdaAnna | juni 21, 2010  

VG-lista Rådhusplassen

For en kveld!

Regnet høljet ned, men likevel var det et sted mellom 60 og 80 000 mennesker som tok turen til Rådhusplassen for å sparke i gang årets VG-lista Topp 20-turné. Jeg hadde for første gang tatt oppstilling i studio, og ledet min første studiosending live på VGTV.

Har sett opptakene fra intervjuene nå i ettertid, og til tross for litt stotring, litt krøll på tunga og en Glow-dans som ligger et sted mellom veldig pinlig og ganske morsom, tror jeg at jeg sier meg fornøyd (og jobber med å bli bedre til neste gang)

Omtrent slik så det ut på forsiden av VG Nett da sendingen begynte:

På plass i studio

Ellers var det en utrolig bra kveld, som jeg har måttet se i opptak etterpå. Veldig mange bra opptredener og da Rådhusplassen danset Glow med Madcon fikk jeg nesten frysninger.

Det tror jeg vi trygt kan si at Tshawe og Yosef gjorde også, du kan se reaksjonen deres  her.

Noen andre som imponerte meg stort var Karpe Diem. Magdi og Chirag har vært med på VG-lista Topp 20 i mange år, og spilt på Rådhusplassen år etter år. Gutta vet hvordan de lager sommerhits, men etter at jeg så releasekonserten deres på Victoria Scene for noen uker  siden, velger jeg å si at det albumet og de låtene de kommer med denne gangen er det beste de har laget.

På Rådhusplassen gjorde de «Ruter» sammen med svenskesjarmøren Andreas Grega, og den nye singelen «Byduer i dur». Mot slutten av sistnevnte, i øsende, pøsende regnvær fikk de to hele publikum til å hoppe opp og ned. Relativt stilig vil jeg påstå.

Du kan se videoen her:

Regnet var selvfølgelig en liten nedtur, som også skapte litt problemer for oss i studio. Jeg hadde løpt frem og tilbake på backstageområdet og fått huket tak i A1, som naturligvis ville stille opp. De er jo hyggelige gutter. Så vi får dem i studio, avtaler litt spm (siden det er live, greit å vite at de har noe å svare.) og jeg rekker å si: “Ben, dere spilte her for 11 år siden. Hvor gammel var du da? 14?”, før det hele går i svart. strømmen går og vi er nede.

Så jeg rakk akkurat å fremstå som utrolig usympatisk før vi gikk i svart. Men som jeg nevnte også i livesendingen; dere får garantert se mer til A1 i løpet av sommeren.  De skal være med på turneen og videoblogge for VGTV.

Nå blir det noen dagers pause, med vanlig jobb før turneen besøker Stavanger. Jeg skal være der. Skal du? Og hva synes du at vi i VG Nett burde skrive om fra konserten i Stavanger?

Ida

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av IdaAnna | juni 8, 2010  

Gla’sang

Jada, den er gammel. MEN, det er sommer, det er (eller har i alle fall vært) sol og Sliimy er så fantastisk søt med den litt småkrøkette engelsken at jeg velger å dele låten med dere likevel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av IdaAnna | juni 8, 2010  

Dårlig med blogging

Denne bloggen her har helt skremmende få oppdateringer om dagen! Men jeg satser på å komme veldig sterkt tilbake og skal blogge meg gjennom alt det spennende som skjer i rampelysverdenen i sommer! Tenkte også jeg kunne komme med noen musikk- og filmanbefalinger, morsomme videoer, historiene bak intervjuene vi gjør også videre!

Nettopp ferdig med en hektisk MGP-periode og nå forbereder vi prinsessebryllup, VG-lista-turneen og sommerens mange festivaler! Skrik ut om dere har noen tips til hva dere vil vi skal skrive mer om, innspill til saker eller bare noen gode tips til ting man burde sjekke ut :)

Ida

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av IdaAnna | april 2, 2010  

Hva er en god krimbok?

Påsken er krimtid. På TV kan man over flere kvelder følge mer eller mindre intrikate mordgåter, og la seg engasjere av gjetninger på hvem det nå er som er «The bad guy» i historien.

Selv sverger jeg til krim i bokform. En sjanger som har måttet tåle mye kritikk for å være enkel, og nesten simpel litteratur. Du får ikke meg til å støtte dette. En god krimbok er god litteratur i mine øyne, og jeg har ingen problemer med å si at jeg har pløyd meg gjennom Anne Holt, Jo Nesbø, Kim Småge, Henning Mankell, Jørn Lier Horst, Unni Lindell, Karin Fossum og en rekke andre krimforfattere, som jeg mener er rivende, dyktige forfattere.

I disse påsketider velger jeg å dele noen av mine norske og svenske favoritter med dere. Ikke basert på de kriteriene som en litteraturanmelder ville lagt til grunn. Jeg baserer listen min på bøker jeg mener har gitt meg en god leseropplevelse og som kanskje vil gjøre det samme for deg.

Kom gjerne med dine innspill til gode krimbøker du har lest.

1. Jo Nesbø – Snømannen

sn-mannen-jpg-til-bo-398Egentlig er det vanskelig å skulle velge ut én bok i Jo Nesbøs serie om politimannen Harry Hole. Jeg var solgt etter «Flaggermusmannen» og slukte den siste boken i serien; «Panserhjerte» i løpet av en dag på stranden i Tyrkia. Uansett, «Snømannen» er den syvende boken i serien om Harry Hole, og en av de aller sterkeste, mener jeg. Som i de fleste krimromaner handler det hele om jakten på en morder. I dette tilfellet en seriemorder, som har spesialisert seg på å ta livet av gifte kvinner. Gjennom etterforskningen kommer Hole frem til en rekke ting som kaster nytt lys over de gamle sakene og som tar ham fra Oslo til Bergen. Samtidig må han takle en ny, krevende kollega på jobb, og at eks-kjæresten Rakel skal gifte seg med sin nye kjæreste.

Les også: Pris til «Snømannen»

Noe av det som er fengslende med Jo Nesbøs bøker generelt, og kanskje «Snømannen» spesielt, er hvordan privatlivet til hovedpersonen Hole også vikles inn i drapsmysteriene. Dette skjer også uten at det fremstår som kunstig. Et annen moment med Nesbøs bøker er at brutaliteten skildres på en måte som ikke føles påtrengende. Likevel blir du noen ganger sittende å lure på hva som foregår i det “syke, syke” sinnet til forfatteren.

Dessuten er det alltid betryggende å lese en krim der man tror man har gjettet på alle mulige scenarioer for hvem som står bak, uten at man klarer det. Si gjerne fra om du skjønte hvem drapsmannen var. Jeg klarte det ikke

Andre bøker i serien om Harry Hole: Flaggermusmannen, Kakkerlakker, Rødstrupe, Sorgenfri, Marekors, Frelseren og Panserhjerte.

Les anmeldelsen av «Frelseren» her

2. Stieg Larsson – Millenium-trilogien

Jeg klarer ikke velge ut hvilken av de tre bøkene jeg liker best, fordi jeg synes de henger så tett sammen (noe de jo også gjør). Stieg Larsson har klart å skape en helt unik historie med konspirasjoner og mysterier på hver eneste side. Det mest fascinerende med bøkene er likevel karakteren Lisbeth Salander, som ikke ligner noen annen heltinne i krimbøker jeg har lest tidligere. Tilsynelatende blottet for empati, med en intelligens og dataferdigheter andre bare kan misunne henne er mye av spenningen i boken knyttet til hennes person. Hvem er hun egentlig og hvorfor er hun som hun er? Selve plottet i bøkene viser seg også å dreie seg rundt dette, og selv om hun til tider er nesten usmakelig er det umulig å ikke la seg fascinere av karakteren.

VGTV:Se klipp fra «Menn som hater kvinner»

Journalisten Michael Blomkvist er også en sentral skikkelse, og er vel den egentlige hovedpersonen i første bok, før Salander overtar mye av oppmerksomheten. Om du ikke har lest bøkene ennå, kan du trøste deg med at det fortsatt er noen fridager igjen. Begynner du er det nemlig vanskelig å legge bøkene fra seg.

Bøkene i Millenium-triologien: Menn som hater kvinner, Jenta som lekte med ilden, Luftslottet som sprengtes.

(Fortsetter under bildet)

Lisbeth Salander er blitt en kjent karakter etter Stieg Larssons bøker. Foto: Filmweb

Lisbeth Salander er blitt en kjent karakter etter Stieg Larssons bøker. Foto: Filmweb

3. Camilla Läckberg – Steinhuggeren

Camilla Läckberg. Foto: Aftenposten

Camilla Läckberg. Foto: Aftenposten

Sverige har fått en ny krimdronning i Camilla Läckberg. I sine bøker tar hun utgangspunkt i hjembygda Fjällbacka. Steinhuggeren er den tredje boken i serien hennes om forfatteren Erika og politibetjenten Patrick. Bøkene hennes er tettpakket med gode mysterier og interessante krimgåter. Läckberg bruker også humor i bøkene sine, og tar et kraftig oppgjør med bygdedyret som herjer hjemplassen.

Steinhuggeren begynner med at en ung jente blir funnet druknet. I lungene hennes blir det funnet sot, og politietterforsker Patrik mistenker at det handler om et mord. Sporene peker i en bestemt retning, men som det ofte er i en kriminalroman er det sjelden det mest opplagte som viser seg å stemme. Boken behandler et svært vanskelig tema knyttet til vold mot barn, men Läckberg gjør det med respekt, om det er mulig å si noe sånt om et så alvorlig tema. En annen tematikk i boken handler om dette med å fryse ut dem som er annerledes. Pakket inn i scener fra landlige Sverige er det en vakker bok, med svært gode skildringer.

Andre bøker i serien om Erika og Patrik: Isprinsessen, Predikanten, Ulykkesfuglen, Tyskerungen, Havfruen og Fyrvokteren

Se informasjon om filmatiseringen av Steinhuggeren her

4. Jørn Lier Horst – Den eneste ene

Jørn Lier Horst og boka «Den eneste ene». Foto: Scanpix

Jørn Lier Horst og boka «Den eneste ene». Foto: Scanpix

Forfatteren Jørn Lier Horst er også politmannen Jørn Lier Horst. Det burde jo gi et godt utgangspunkt for å skrive krimromaner. Bakteppet er Larvik og Stavern hvor Horst selv kommer fra, og hovedpersonen er William Wisting. «Den eneste ene er spunnet» rundt historien om Kajsa Berg som er forsvunnet. Kajsa Berg spilte på Larviks håndballag og var svært godt likt (Karakteren er inspirert av Tonje Larsen på LHKs eliteserielag). Kort tid etter blir et forkullet lik funnet under slukkingen av en skogbrann og Wisting må grave i fortiden til Kajsa for å se om noen der kan være gjerningspersonen. Problemer i dette tilfellet er at det er svært mange i Kajsas omgangskrets som er ute etter å skjule noe, og Wisting har plutselig en hel drøss med potensielle gjerningsmenn.

Les også: Jørn Lier Horst røper hvordan du knekker krimkoden

Et annet moment, som jeg synes er spennende i bøkene til Horst er skildringene av datteren til hovedpersonen William Wisting. Hun arbeider som journalist, og kanskje er det fordi jeg selv også gjør det at det er interessant, men med humor og en god dose realisme skildrer Horst hvordan arbeidshverdagen i en avis fungerer. Horst har, i likhet med Nesbø, en evne til å skildre groteske detaljer på en måte som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg.

Andre bøker i serien om William Wisting: Nøkkelvitnet, Felicia Forsvant, Når Havet Stilner og Nattmannen.

5. Liza Marklund – Nobels testamente

Som dere kanskje har skjønt er jeg tilhengere av forfattere som har en hovedkarakter man kan følge gjennom flere bøker. Kunsten da er å utvikle en karakter som er spennende nok til at man gidder å lese sju eller åtte bøker med vedkommende i fokus. Liza Marklund har skapt Annika Bengtzon, en nokså usympatisk journalist. Usympatisk, sier jeg, men kanskje er det fordi hun ikke alltid lever opp til de normale høflighetsnormene man er vant til. Men dama får da ting gjort.

Og mens de andre bøkene har skildret det hele fra en politimanns ståsted, har Marklund valgt krimjournalistens ståsted. Karakterene i svenske Kvällspressen hvor Annika jobber er karikerte og tatt på kornet, men samtidig ikke så langt fra slik det fremstår i det virkelige liv. I Nobels testamente blir Annika vitne til et drap under Nobel-festen. Politiet går ut med en teori om at Al-Qaida står bak mordet og at det hele var et attentat mot Nobelinstituttet. Når Annika begynner å grave i det blir hun selv utpekt som morderens neste offer.

Til sammen blir det en intens historie med mye fart. I boken er det heller ikke noe problem at man også får følge historien fra morderens ståsted. Det er ikke jakten på morderen som er det mest sentrale, men hva som ligger bak mordet.

Andre bøker i serien om Annika Bengtzon: Studio Sex, Paradiset, Prime Time, Sprengeren, Den røde vargen, Livstid og En plass i solen.

Les anmeldelsen av «Sprengeren» her

(Fortsetter under bildet)

Liza Marklund. Foto: Jørgen Braastad

Liza Marklund. Foto: Jørgen Braastad

6. Anne Holt – Det som er mitt

Anne Holt. Foto: Scanpix

Anne Holt. Foto: Scanpix

Forfatteren Anne Holt er kanskje best kjent for bøkene om politibetjent Hanne Wilhelmsen. «Det som er mitt» er den første boken med en ny hovedperson. Inger Johanne Vik blir bedt om å bistå politiet i en barneforsvinningssak, på grunn av sin erfaring som jurist og psykolog, og det faktum at hun har samarbeidet med FBI. Vik avslår imidlertid tilbudet fra førstebetjent Yngvar Stubø fordi hun jobber med en gammel barnedrapssak.  Mannen som ble dømt for saken hevder å være uskyldig, og Vik mener han har rett. Så forsvinner et barn til, og Vik går med på å hjelpe til med de nye forsvinningssakene. Samtidig har hun ansvaret for sin autistiske datter Kristiane og blir svært personlig berørt av barna som er borte. (Anne Holt gir her en veldig realistisk skildring av hvordan det kan arte seg å leve sammen med en autist. Og det er ikke noe som er lett å beskrive.)

Les også: - Å skrive er det kjedeligste jeg vet

Ikke overraskende vikles den gamle saken og de nye forsvinningene sammen, og jammen vikler ikke Vik og Stubø seg sammen også. Men til tross for noen relativt opplagte koblinger er historien spennende fortalt, løsningen er overraskende og det er et driv i historien som gjør at man ikke føler man kan legge den fra seg.

Andre bøker i serien om Inger Johanne Vik og Yngvar Stubø: Det som aldri skjer, Presidentens valg og Pengemannen

Les anmeldelsen av «Det som aldri skjer» her

7. Gunnar Staalesen – Dødens Drabanter

Med filmatiseringen av flere av bøkene har Varg Veum nådd ut til enda flere mennesker (Selv om filmene er av varierende kvalitet). Uansett er Staalesens Varg Veum en krimkarakter det er lett å bli glad i. Privatetterforskeren, som hele tiden har en ironisk og kjapp kommentar, på lager må i «Dødens drabanter» ta et oppgjør med egen fortid.

Les også: Veum-filmer løfter boksalget

Boken er bygget opp som en fortelling som strekker seg over tre tiår. Alt er spunnet rundt fortellingen til Janegutt. Et barnevernsbarn Veum møtte for første gang mens han jobbet i systemet og siden møter igjen etter et dobbeltdrap. Men selv om det virker opplagt hva som har skjedd, skjønner Veum og leseren at det ligger noe mer bak historien om Janegutt. Staalesen klarer å bake inn kritikk mot barnevernet i sin krimhistorie og romanen får dermed en dobbelthet, som fungerer og er troverdig.

Andre bøker i serien om Varg Veum: Bukken til Havresekken. Din, til døden, Tornerose sov i hundre år, Kvinnen i kjøleskapet, I mørket er alle ulver grå, Hekseringen, Svarte Får, Falne engler, Bitre Blomster, Begravde hunder biter ikke, Skriften på veggen, De døde har det godt, Som i et speil, Ansikt til ansikt, og Kalde hjerter.

(Fortsetter under bildet)

Trond Espen Seim spiller Varg Veum i filmatiseringen av Gunnar Staalesens bøker. Foto: Filmweb

Trond Espen Seim spiller Varg Veum i filmatiseringen av Gunnar Staalesens bøker. Foto: Filmweb

Åsa Larsson. Foto: Scanpix

Åsa Larsson. Foto: Scanpix

8. Åsa Larsson – Solstorm

Jeg la plutselig merke til denne forfatteren i bokhandelen og hadde egentlig ikke hørt noe om henne tidligere. Ut ifra beskrivelsen på baksiden av boken valgte jeg likevel å kjøpe med meg «Solstorm». Det viste seg å være et godt kjøp. Heltinnen, om man kan kalle henne det, er advokaten Rebecka Martinsson. Perfeksjonist, nevrotisk og arbeidsnarkoman. I den første boken blir hun kontaktet av en gammel venninne. Broren er drept og hun er mistenkt for mordet. Den nevnte bror var også leder for en kristen sekt som Martinsson var en del av da hun var yngre og fortsatt bodde hjemme.

Mens etterforskningen rundt drapet utvikler seg blir Martinsson nødt til å ta et oppgjør med egen fortid og blir stadig viklet mer og mer inn i dramaet. Med en kristen, hemmelig sekt som utgangspunkt er det duket for mange interessante skildringer om hvem som har makt og hvem som tar den. Boken kom ut omtrent et år før Knutby-drapet, og fikk mye oppmerksomhet for dette i ettertid, da mye av det som blir skildret er likt.

Andre bøker i serien om Rebecka Martinsson: Spilt blod, Svart Sti og Til din vrede går over.

Les anmeldelsen av Svart Sti her

9. Unni Lindell – Slangebæreren

Slangebæreren

Slangebæreren

Den første boken om kriminaletterforskeren Cato Isaksen er etter min mening også en av de beste Lindell har skrevet. Hele boken føles som et eneste langt kappløp og det hele er beskrevet med en voldsom intensitet. Flere groteske drap ryster Oslo og mediene er som gribber på jakt etter de mest groteske detaljene. Midt oppe i dette står Cato Isaksen, som strever med å strekke til på hjemmebane med en ny samboer, eks-kone og barn, og som gradvis forstår at de der hjemme er i ferd med å vikles inn i drapsgåten. Dermed blir det et race for å forsøke å finne ut hvem som er mesterhjernen bak disse drapene, før det hele er for sent.

Les også: Rekordår for Lindell

Noe av det mest fascinerende med Lindells skrivestil er hvordan hun setter seg inn i hodet på gjerningspersonen og skildrer hvordan tankegangen til vedkommende inneholder en form for syk logikk. Det er så man kan lure på hva som foregår i Lindells hode også.

Andre bøker i serien om Cato Isaksen: Drømmefangeren, Sørgekåpen, Nattsøsteren, Orkestergraven, Honningfellen og Mørkemannen

10. Henning Mankell – Hundene i Riga

Kurt Wallander er blitt en så levende figur, som jeg knytter så nært til Henning Mankell at jeg tar meg selv i å blandesammen forfatter og romankarakter. Gjennom flere år har Mankell bygget opp Wallander som hovedperson, og latt oss bli kjent med mannen med mantraet “Å leve har sin tid, å dø har sin”.

Les også: Henning Mankell får europeisk krimpris

Hundene i Riga er den andre boken hvor vi møter Wallander og denne gangen blir vi med ham på reise til Lativa. To øst-europeiske lik driver i land i Sverige og etterforskningen leder Wallander til Riga. Latvia er nettopp blitt en selvstendig stat og spenningen i landet er stor. Gjennom hele boken må Wallander forsøke å finne ut hvem han kan stole på i jakten på morderen. Men hvem jakter egentlig hvem? Med et rikt språk og gode beskrivelser skaper Mankell enn tett og spennende kriminalroman der paranoiaen spiller en sentral rolle.

Andre bøker i serien om Kurt Wallander: Morder uten ansikt, Den hvite løvinnen, Silkeridderen, Villspor, Den femte kvinnen, Ett skritt etter, Brannvegg, Pyramiden, Før frosten og Den urolige mannen (2009)

(Fortsetter under bildet)

Henning Mankell. Foto: Bjørn Thue

Henning Mankell. Foto: Bjørn Thue

Dette er langt fra noen fullstendig liste over gode krimbøker, men som sagt, ti bøker jeg har likt svært godt. Men som ivrig krimleser tar jeg gjerne i mot tips! Hvilke krimbøker har du lest og likt? Har du noen tips til gode forfattere utenfor Skandinavia? Kom med dem!

Andre boknyheter finner du på VGs boksider her

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av IdaAnna | januar 18, 2010  

Suksess er den beste hevn

Jeg tror Skavlan-redaksjonen måtte klype seg i armen, da de forsto at de hadde sikret seg Rihanna som gjest.

For ut i fra min verdensoppfatning er Rihanna den desidert største gjesten Fredrik Skavlan har hatt sittende i gjestestolen. I alle fall i underholdningssegmentet. Dette sier jeg vel vitende om at andre storheter som Jay-Z, Will Smith og kona, og Robbie Williams har gjestet programmet. Ikke et vondt ord om noen av dem. Men Rihanna stiller likevel i en liga for seg selv.

Foto: Reuters

Foto: Reuters

For sjelden har man sett en person som så til de grader har vært aktuell i nyhetsbildet. Så hva er det med Rihanna, som gjør at alle nå vil ha en bit av henne? Og som gjør det så stort at Skavlan er blant de som får henne?

Noe av det handler naturligvis om slagene i en bil kvelden før Grammy-utdelingen. Jeg var på jobb den morgenen meldingen om at Chris Brown og Rihanna hadde avlyst sin planlagte Grammy-deltakelse. De første meldingene gikk på ut på at Brown hadde angrepet en kvinne. Jeg husker jeg sa til kollegaen min «Hvis det er Rihanna det er snakk om, er dette årets største skandale». Jeg håper naturligvis jeg ikke hadde rett. At ryktene som svirret viste seg å være feil, og at det ikke var Brown det hadde kokt over for, og at han ikke hadde mishandlet kjæresten.  At det viste seg å være nettopp Rihanna Brown mishandlet var tragisk. Det var sjokkerende, og det var overraskende.

Les også:- Slått, kvalt, bitt og drapstruet etter sms

Brown og Rihanna som var den yngre versjonen av Beyoncé og Jay-Z, som hadde potensiale til å bli like store som sistnevnte. Som var kjente, men likevel ikke helt i A-ligaen. Som begge så ut til å være på vei dit. Så sa det pang. Og så var Rihanna på alles lepper. Bildet av den forslåtte superstjernen gikk verden rundt, og ga volden mange kvinner i et parforhold utsettes for, et ansikt. Men Rihanna nektet å bli et offer.

Så mens det stormet som verst, og eks-kjæresten forsøkte på ulike måter å vise seg som en angrende synder, var Rihanna stille. Sa ingenting, jobbet i det skjulte. Valgte å tie, til tross for at det lekket bilder av henne forslått og blodig, til tross for at eks-kjæresten sa han var en «Changed man»

Kom tilbake med et smell.

Og det er her min fascinasjon for Rihanna egentlig ligger. Selvfølgelig hadde jeg fått med meg hvem hun var. «Pon de replay» var spilt på diskotekene jeg gikk på. Jeg hadde sunget «umberella ella ella» en hel sommer og hørt hvordan mine mannlige venner drømte om skjønnheten fra Barbados. Hun samarbeidet med de største. Så ut til å bli den neste store

Man kunne tro slagene ville bryte henne ned. At de ville satt en stopper for det hun var i ferd med å bygge opp.

«Russian Roulette» kom nærmest fra intet. Eneste hintet om at noe var i gjerde var en kryptisk twitter-melding og paparazzibilder fra en videoinnspilling. Det var et oppgjør med eksen som var så nådeløst og nakent, et innblikk i alle følelsene Rihanna hadde gått igjennom i løpet av de åtte månedene hun hadde vært stille.

Foto: Universal

Foto: Universal

Nå snakket hun også. Sa hun syntes synd på Chris, at hun ikke hatet ham, gjorde det klart at han nærmest var en ikke-person for henne. Om Chris Brown følte seg liten før, kan man bare tenke seg hva han tenkte nå. Forestill dere den fysiske reaksjonen som skjer når gutter bader i iskaldt vann.

Les også: Rihanna om Chris Brown: – Han hadde ingen sjel i øynene

«No fear, and while you getting your cry on I’m getting my fly on», synger Rihanna i «Hard» fra albumet «Rated R» og gjør det klart at hun nekter å være noe offer. Og med det ble hun også et forbilde. Hun fortalte at i det øyeblikket hun forsto at hennes valg hadde betydning for verdens unge jenter, ble det umulig å gå tilbake til Chris Brown. Rihanna ble voksen. Som menneske, og musikalsk.

At hun turde å fornye stilen fra det danseglade R’n'B-lystige hun var kjent for, til det hardere det ærlige og edgy som hun nå har begitt seg inn på er det som gjør at Rihanna kommer til å forbli i A-ligaen av kjendiser. For nå handler det om musikken, det handler om Rihanna, det handler om noe helt annet enn slagene fra en voldelig eks.

Rihanna kunne lagt seg ned, gitt opp. I stedet tok hun den beste hevnen hun kunne ta over sin voldelige eks. Hun gjorde suksess.

Derfor applauderer jeg henne. Applauderer også Skavlan-redaksjonen som forsto at Rihanna er den alle snakker om. Og ikke minst; kommer til å snakke om i lang tid fremover.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av IdaAnna | november 6, 2009  

Men la oss se til Storbritannia

Debatten har rast på de fleste nettfora om nivået på deltakerne i årets X Factor. Jeg skal ikke begi meg ut på en lang redegjørelse av mine meninger, men konstatere at det mangler litt futt. For vel er de flinke til å synge, og Chand Torsvik er et friskt innpust med sine trønderrock-show, men likevel mener jeg det mangler den ene personen som jazzer opp det hele.

Jeg har naturligvis en favoritt. Men ikke i den norske X Factor. En kollega viste meg et klipp fra den britiske versjonen av showet. Du vet, den der Simon Cowell sitter ved siden av å-så-vakre Cheryl Cole og freser ut eder og galle. Men til og med Cowell måtte la seg imponere da Danyl Johnson kom på scenen for første gang.

Det er liten tvil om at mannen kan synge, men det er ikke bare stemmeprakten som har gjort Danyl til min favoritt. For i et show som X Factor er det ikke for mye forlangt å ønske seg litt glamour, litt intriger, litt show rett og slett.

Og Danyl har sørget for det hele. Med favorittstempelet fulgte også en rekke rykter for den 27-år gamle læreren, blant annet påstandene om at han var bifil. Og da Johnson valgte seg sangen “And I am telling you” og endret teksten slik at han sang til en jente (You´re the best girl I ever know, altså), slo Danii Minouge til med en spøk som vakte reaksjoner.

“Om man skal tro alt man leser, så er det ikke sikkert du hadde trengt å endre den teksten”, sa X Factor-dommeren og måtte tåle tyn i etterkant.

Men dette var ikke den eneste kontroversen rundt X Factor-deltakeren. For i det tredje programmet havnet Danyl blant de to siste, men klarte seg så vidt.  Og i uken som fulgte oppsto det en rekke rykter rundt 27-åringen, om at han var en diva og mobbet de andre deltakerne.

Presset på Danylble så stort at han bommet på sin fjerde liveopptreden, men fikk skryt og medfølelse fra selveste Simon Cowell (Se videoen overfor). Nå skal det nevnes at det er Cowell som er mentoren til Danyl, og at han sikkert har en agenda ved å skryte av ham. Det har ikke å-så-pene Cheryl Cole, som fremstår som å-så-sinna.

- Jeg forstår det er tøft når du blir fremstilt som er person som er mer hatet enn Hitler, men det handler om å heve seg over det, var den fryktede dommerens beskjed. Og Danyl slo til og gikk videre. Fortsatt er han en av de største favorittene til å gå av med seieren, og selv fatter han ikke hvorfor han blir fremstilt som overlegen.

Philip Norman i Daily Mail har skrevet en interessant kommentar om hvordan presset på Danyl er i ferd med å ødelegge ham. Les den her

DETTE er det norsk X Factor trenger! Gi oss en diva, gi oss kontroverser!Gi oss noe mer enn alle de fine stemmene og den sedvanelige forkjølelsen som gjør deltakerne nervøse!

For akkurat nå fremstår programmet som litt vanilje, når jeg egentlig vil ha noe med skikkelig smak!

Eller hva mener dere? Er norske X Factor for kjedelig?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av IdaAnna | november 4, 2009  

Hello world!

Velkommen til min blogg. Dette er mitt første innlegg på VG Blogg. Bookmark denne siden og besøk meg snart :-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00